Jeg merker nå at det virkelig er i ferd med å skje. Jeg skal faktisk gjøre dette. Ida drar om 2 dager, og jeg forlater landet om 1 uke og 2 dager. Skummelt, men litt gøy også. Det er rart hvor fort alt har gått. Hvis jeg tenker på at for 1,5 år siden satt min kjære Ida, og jeg og planla alt dette. Så fantastisk det skulle bli. Jeg tror vi gikk å snakka konstant om det i hvertfall et halvt år. Jeg tror begge våres foreldre trodde dette var "noe som ville gå over". Men det gikk ikke over, og her står vi. Hun med snart ferdigpakket koffert, og jeg med en snart ferdig pakkeliste. Klare til å ta stegene ut i denne lille verdenen vår. Det er rart, at selvom jeg vet at dette er noe vi begge skal gjøre alene og for oss selv, likevel så føler jeg dette er noe vi står sammen om. Det er utrolig mye lettere å tenke på at det er hvertfall en som forstår at jeg går igjennom, på godt og ondt. Jeg er så glad jeg har deg, min venn.Selvfølgelig blir det vanskelig å dra ifra alle andre her hjemme. Alle mine nære og kjære. Jeg har så mange jeg er så veldig glad i. Jeg vet at det blir vanskelig å forlate dere. Veldig vanskelig. Likevel vet jeg at jeg har Ida, som også savner sine kjære. Jeg kan ikke forklare det helt, men det føles bedre. Jeg vet ikke helt om det er litt slemt, hehe. Men forhåpenligvis tenker hun det samme om meg.
Jeg er jo så heldig at det en enda flere venninner av meg som skal reise, og det er utrolig deilig å snakke med de om det.
Har linker til endel av dem på siden min :)
